Kamalpreet

Kamalpreet Kaur (23 år), studerer medisin i Oslo. Hovedrolle i i TV-serien "Skitten snø"

Roti og saag paneer

Jeg er veldig heldig som har en stor familie i Norge. Jeg var alenebarn i åtte år, men jeg følte meg aldri ensom i høytidene. Dette er fordi mamma, pappa og jeg alltid feiret store dager som dette med tanter, onkler, fettere og kusiner. Vi hadde en intern ordning om å bytte på hvem vi feiret julaften og nyttårsaften hos. Julaften hos oss, nyttårsaften hos dere, og neste år bytter vi. De tidligste juleminnene jeg har er av onklene mine med langt skjegg og turban som sitter rundt spisebordet som bugner over av julemat. De spiser roti, saag-paneer og channa-daal fordi de ikke spiste ribbe og julepølser. Det synes jeg er gøy å tenke på. Og det gjør meg ikke minst varm om hjertet. I den indiske kulturen setter man familie og samhold veldig høyt, og vi indere trenger bare en unnskyld for å samles og feire. Og julen er den perfekte høytiden til nettopp dette.

Selv om vi ikke tror på Jesus som Guds sønn (men som en profet), og selv om ikke alle spiser pinnekjøtt og medisterkaker, så føler jeg at vi har klart å fange essensen av hva jul er. 

Julen handler om fellesskap, samhold og å ta en pause fra en hektisk hverdag og tilbringe tid med familien sin og spise god mat. Masse god mat.

Dessuten føler jeg at dette juleminnet er et større bilde på hvordan det er å bosette seg i et helt nytt land i voksen alder. Flere av mine familiemedlemmer som jeg ser opp til i dag har bagasje fra et land med en helt annen kultur. De er oppvokst med et annet sett med tradisjoner og praktisere dessuten en religion som har andre høytider og helligdager enn jul og påske. 

Jeg skal ikke snakke på vegne av alle barn av foreldre som er født og oppvokst i et annet land, men min opplevelse er at mine foreldre, og tanter og onkler har gjort en kjempejobb med å tilegne seg tradisjonene og skikkene i landet de har kommet til.

De har i hvert fall gjort sitt beste. Jeg ble for eksempel aldri nektet av mamma og pappa å være med på skolegudstjenesten som ble holdt i forbindelse med julen på barneskolen. Heller tvert om. 

Jeg husker at jeg ett år grublet litt på om det gjorde meg til en dårligere sikh, eller «mindre sikh» om jeg ble med på skolegudstjenesten fordi det var så mange som ble igjen på skolen og lagde julepynt i stedet. 

Og jeg skal ikke lyve, det fristet vel egentlig mer for en kreativ sjel som meg å sitte igjen i klasserommet og lage ristekuler av syltetøyglass, enn å være med på gudstjeneste. Men jeg husker at jeg snakket med tanten min om tankene og bekymringene mine rundt julegudstjenesten, og hun gjorde ikke annet enn å oppfordre meg til å bli med til kirken. Dette er faktisk noe jeg veldig stolt av og takknemlig for den dag i dag.

Jeg har fått mange spørsmål opp gjennom om mitt forhold til jul: «Feirer dere jul?», «Hva spiser dere da?», «Men du er jo sikh?». Jeg vet at disse spørsmålene stilles av genuin interesse, og ikke for at jeg skal føle meg annerledes eller utenfor. 

Selv om jeg visste at det ikke var en større baktanke bak disse spørsmålene enn ren nysgjerrighet, kjente jeg på en slags lettelse over å kunne si «Ja, vi feirer jul vi også!». Jo oftere jeg kunne fortelle andre dette, jo mer fornøyd ble jeg. 

Det svaret ga meg en følelse av at jeg hørte hjemme og at jeg var som «alle andre». Julen var ikke en intern greie som alle andre hadde kjennskap til utenom meg. Jeg var ingen outsider. Ja, foreldrene mine er fra India og jeg er sikh, men vi har også et pyntet juletre i stuen med gaver under, og vi spiser også ribbe på julaften. Det var kanskje en slags måte å hevde seg på? Og få frem at selv om foreldrene mine kommer fra et annet land med en annen kultur og religion, så er vi ikke rigide eller lite tilpasningsdyktige. Vi har adoptert skikkene og begivenhetene Norge har å by på, og vi feirer også jul på lik linje med alle andre.

Noen år er det bare meg, mamma, pappa og lillebror på julaften også. Oss fire. De gangene har jeg tatt meg selv i å savne den større julefeiringen som det er litt mer stas rundt. For noen år tilbake satt jeg til og med og spiste julemiddagen i pysjamasen. Jeg hadde ligget i sengen hele dagen, da mamma ropte at middagen var klar. Ribbe, julepølser, surkål, poteter, brunsaus og tyttebær. En ordentlig staselig middag som mamma hadde brukt lang tid på. Jeg kom labbende ned trappen i pysjen. Også spiste vi. Jeg mener at man skal få lov til å feire spesielle dager og høytider akkurat hvor og som man selv vil. Og det er ingenting galt i å feire julaften i pysjamas. Men vi lever i en stadig mer hektisk hverdag, hvor man så vidt ser mor, far og søsken fra mandag til fredag på grunn av skole, og kanskje ikke i helgene engang fordi da jobber man. For ikke å snakke om storfamilien med tanter og onkler som man tidligere så flere ganger i uken, men bare får møtt en håndfull ganger i halvåret. Da trenger man disse høytidene som en ekstra «unnskyldning» for å tilbringe tid sammen, spise litt ekstra god mat og gjøre litt stas på hverandre.

I frykt for å generalisere for mye, føler jeg at min generasjon har en mer likegyldig fremtoning til tradisjoner og høytider som involverer familie, og kanskje også til livet generelt.

Selv om ikke alle er personlig opptatt av tradisjoner, så er mange likevel oppvokst med en veldig tradisjonspreget jul. Mange familier har en fast plan for hvordan julaften skal foregå. Og dagene før og etter selve dagen skal tilbringes på en bestemt måte med faste happeninger, aktiviteter og ting som skal gjøres. Jeg tror derimot at min juletradisjon er at det ikke er noen tradisjon. Julen min ser annerledes ut for hvert år. Noen år har vi ikke hatt juletre i det hele tatt, andre år har vi tatt frem plastikktreet fra loftet som ser overraskende ekte ut.

Ett år gikk vi all in og kjøpte faktisk et ekte juletre. Men never again. For et styr! Mamma var lei av å støvsuge barnåler etter en uke. Juletrepyntingen har nå blitt mitt ansvar. Jeg sørger for å ta det frem hvert år.

 Jeg pynter det omhyggelig med lys, store glitrende snøfnugg og julekuler i gull og sølv. Og små norske flagg. Det synes jeg står så fint til det grønne treet. Det kan man vel si at er en juletradisjon jeg har.

Jeg forbinder ikke julen med juletregang, mandel i grøten eller tre nøtter til Askepott (men det er vel egentlig fordi jeg alltid forsover meg, og kun rekker å se slutten). Poenget med julen for min del har i stedet vært å tilbringe tid med familien, senke skuldrene og slippe maset rundt hverdagslige gjøremål. Og at vi på julaften spiser en god middag i lag. Uansett hvor mange eller hvor få vi er, i pysjamas eller i kjole. Rammene rundt feiringen er ellers vage, og vi tar det litt som det kommer. Det viktigste for meg er at det alltid har blitt gjort noe i hvert fall, og at familien min har markert denne høytiden på sin måte, med familietid, god mat og hygge i fokus.