Pernille 

Pernille Persen, 28 år. Skuespiller og yogainstruktør. 

Magisk høytid

Jeg føler meg heldig som har gode juleminner. Som barn var det en magisk tid. Jeg husker at jeg selv de mørkeste desembermorgenene spratt opp av sengen, fordi det hang pakker på byens fineste, hjemmelagde julekalender. Kvelden før kvelden pyntet vi verdens vakreste juletre, mens pappa lo seg ihjel av hovmesteren som snublet i pelsteppet. Hver julemorgen var høydepunktet Askepott og stemoren hennes med lampeskjerm på hodet, med verdens beste julefrokost og ferskpresset appelsinjuice på en god andreplass.

På julekvelden la lukten av pinnekjøtt seg i huset og blandet seg med søte toner fra sølvguttenes Pie Jesu. Julenissen kom på døren mens pappa var på Statoil for å kjøpe fyrstikker. Jeg husker også året nissefars magiske essens forsvant da jeg oppdaget pappas grønne gummistøvler under den røde nissefrakken. I julen ble alt og alle litt koseligere. Skolehverdagen i desember var hyggeligere enn ellers hvor jeg var redd for de som ertet og vitset om meg fordi jeg var same. Jeg visste at pappa ikke ville være same fordi han hadde dype traumer etter hets. Smerten hadde gått i arv og kommentarene traff meg rett i sjelen, på tross av at det ikke alltid var vondt ment. 

Å være same er ikke noe å være stolt over, tenkte jeg til slutt. Vanligvis var jeg derfor et ganske stille og usikkert barn, men i julen ville jeg både synge og spille juleforestilling, for da holdt alle barna hender rundt juletreet. Sånn sett var julen magisk og en tid for tilhørighet, trygghet og kjærlighet.

Før jeg begynte å skrive spurte jeg pappa om hans barndomsjul. Det var også noe magisk med det første han svarte, at julen var som «et lyspunkt i mørketiden». De gamle fortellingene om Noaiden (en åndelig høvding) som med sin goavddis (runebomme) ofret nemlig til guddommen Áski (julemånen) for å be om nettopp det: lys i mørketiden. I Sápmi har de tradisjonelle juleskikkene gamle røtter fra den førkristne religionen noaidevuohta. Praksisen ble skjult i frykt for å bli oppdaget av prestene gjennom kristningen på 1700-tallet og den kristne vekkelsesbevegelsen læstadianismen på 1800-tallet. Samisk religion forsvant gradvis.

Min tante forteller at de hjemme i Bevkop feiret jul nesten akkurat som vi gjør i dag. Moren deres kledde seg ut som Jouvlastállu (Jouvla betyr jul), en slags litt slemmere samisk nisse som skremte barna til å oppføre seg pent i julen. Søskenflokken på syv turte ikke å leke eller ake utendørs, da ville de ake rett inn i sekken hennes. Jeg rakk aldri å møte bestemor, mens bestefar døde da jeg var liten. Vi har aldri feiret jul i Finnmark, men jeg kan forestille meg at Bevkop om vinteren med sine snødekte fjell og majestetiske utsikt over Porsangerfjorden, så ut som et lite juleeventyr. Når jeg tenker på min families juletradisjoner ser jeg et sett av verdier, forestillinger og praksiser som har gått i arv men som stadig fornyer seg. 

På den måten blir det gamle og det nye kontinuerlig bundet sammen. Kanskje er det Jouvlastállu som banker på døren til mine fremtidige barn?

Det var en gang en jul for ikke lenge siden. Familien hadde vært gjennom et skikkelig dritt-år. Det var tyngre å være sammen enn alene. Det vanlige var å være glade i julen, men denne julen var alle nedfor. Ting kan forandre seg enormt på bare et år. Det føltes trist å måtte feire, men samtidig feil å la være. Desembermorgenene som før var koselige var gjemt i skyggen av depresjonen. Jeg ville ikke trekke inn lukten fra pinnekjøttet fordi de destruktive tankene om mat og kropp sprengte hodet mitt. Tv-en stod på med hovmesteren og stemoren med lampeskjermen, men latteren var borte. Ikke en gang nissen kom på døren, han hadde vært permittert etter at jeg ved en feiltagelse for lenge siden oppdaget de dumme gummistøvlene. 

Denne julekvelden var han dypt savnet. Alt annet var perfekt planlagt, kjøpt inn, pyntet og ordnet akkurat som før, men likevel klarte vi ikke å kjenne på det gode. Frustrasjonen var stor over at julaften ikke tryllet vekk livets problemer. Men, det kunne vært verre. Fakta er at julaften er den dagen i året flest får hjerteinfarkt, blant annet av stress og press. Julen må stå opp til våre forventninger på død og liv, tenk litt på det.

Heldigvis kommer det noe godt ut av alt vondt. Juleregler for å gjøre det litt lettere neste gang, for eksempel:

1. Vær tidlig ute. Det samme målet i år igjen. Ikke vent til lillejulaften med å kjøpe gaver. Hvis du likevel ikke skulle få det til i år heller, gå videre til neste punkt.

2. Vær snill med deg selv! Hva er det verste som kan skje om du driter deg litt ut? Bruk desember som en måned til å være god mot deg selv. Feks. når du merker at du løper avgårde, gå heller rolig og beveg deg fort med unntak av julegaveshoppingen. Mosjon er bra! Men ikke på juleshopping, da blir det bare mas.

3. Ta vare på hverandre! Fokuser på andre ting enn innkjøp, pynt og julefeirings-dokumentasjon på sosiale medier. Det viktigste er tross alt ikke hvilke randoms som bryr seg om hva du gjør i julen, men hvem du bryr deg om på ekte.

4. Finn gleden i de små tingene! Etter pakkeåpning daler englene ned i skjul, men det er tross alt kveldens antiklimaks, så det går fint! Ingen skade skjedd. Deilig er jorden.

I år gleder jeg meg altså ekstra mye til julestemningen kommer snikende og treffer som et brak lillejulaften. Hvor livets irriterende fenomener, som pappas smatting, mammas pipenese eller lillesøsters attitude ikke plager meg. Til Mattis, vår nye familiepus, skal klatre i juletreet. «Julen er som et lys i mørketiden» forteller en gammel men nyttig visdom om hva det i bunn og grunn handler om. Barnet som gleder seg til å stå opp til pakkekalenderen selv om det er iskaldt og bekmørkt ute. Studenten som kan komme hjem til dekket bord. Mammaen som får en velfortjent ferie etter å ha jobbet hardt i den tyngste av alle måneder. Bestefaren som ikke trenger å være ensom lenger. Den som føler seg ensom, nedfor og alene kan et eller annet sted finne kjærlighet, glede og trygghet. Selv om vi i år må begrense fysisk kontakt, så kan vi likevel sende gode ord og tanker til de vi egentlig vil være sammen med. 

Pernille Persen er skuespiller, hun har også jobbet frilans med skribent og sang-oppdrag. Utdannet skuespiller fra Oslo og New York. Før dette studerte jeg Organisasjon og ledelse i Lillehammer og Filosofi og kulturforståelse på Bali.

Hennes største lidenskaper er yoga og film. Bruker ellers mye tid på å være i naturen, synge, male, dikte og skrive.

Insta: pernillepersen