Når fortid og fremtid møtes

Idet jeg og lillesøsteren min går av toget på Tønsberg stasjon ser vi en forventningsfull mamma som smiler varmt mot oss. Jeg er nervøs, men blir med på praten om løst og fast mens vi kjører hjem. "Vi rekker en kjapp kaffekopp før vi skal videre til Kjersti og Vidar", sier mamma. Det er tradisjon med lefsebaking og middag sammen med familievenner denne dagen. På vei inn døren til barndomshjemmet vårt, med lav stemme, blir jeg og søsteren min enige om at jeg må fortelle henne det før vi drar.

Mamma er som vanlig i full sving, setter seg alltid ned sist, om i det hele tatt, fordi hun alltid har en siste ting hun skal hente eller ordne.

Det nærmer seg avreise til lefsebaking. Tiden begynner å bli knapp så jeg tar sats og sier; "mamma, kan du sette deg ned litt?"

"Jeg har noe jeg må fortelle deg". Søsteren min og jeg sitter allerede ved kjøkkenbordet og mamma setter seg endelig ned med kaffekoppen sin hun også. Så sier hun med et lurt smil om munnen; "skal jeg bli bestemor nå"? Reaksjonen hennes overrasker meg. Mannen jeg akkurat har startet å kalle for kjæresten min, bor nemlig i utlandet. Mamma er av den typen som ser verdien av "eventyr" og har alltid oppfordret oss til å ta egne avgjørelser når det kommer til reiser og opplevelser. Samtidig har hun ofte presisert at vi er født med "gullskje i munnen", fordi det norske statsborgerskapet utløser en hel del rettigheter som vi ikke kan ta for gitt i resten av verden. I tilfelle det skulle skje noe er det trygt mener hun. Jeg er ikke gravid, selv om jeg er i den alderen der mange av vennene mine allerede har begynt på nummer to eller tre.

Samtalen

Etter å ha gruet meg til denne samtalen i flere uker får jeg endelig frem budskapet. "Jeg har fått brystkreft. Det kommer til å ta lang tid, men jeg blir frisk".

Jeg skal stå på cellegift i seks måneder, før operasjon og stråling. Mamma, som har en tendens til å bekymre seg i overkant mye over alt som kan gå galt, tar det hele veldig pent. Hun har jo tross alt sett så mye gjennom jobben på sykehuset. Jeg føler meg med en gang tryggere.

Vi blir enige om å holde på tradisjonen med lefsebaking hos Kjersti og Vidar. Vi baker lefser på takke, spiser hjemmelaget reinsdyrs-pizza, smiler og ler, sammen med de andre gjestene. De vet ingenting, denne dagen er jo en dag for festligheter, tross alt. Praten går som vanlig og handler om jobb, fremtid, egne barn, andres barn, hva barna driver med eller ikke driver med. En slags oppsummering av året og planene for det neste. Julen er på mange måter et slags møte mellom fortid og fremtid, tenker jeg. Mamma kikker bort på meg av og til, vi vet jo begge to hva det neste året kommer til å handle om. Jeg valgte dessuten å si opp jobben min rett før jeg fikk beskjed om at jeg hadde kreft.

Å legge en kabal

Tankene mine spinner konstant og jeg undres over om det er et eller annet jeg skal lære. Hvorfor får ellers en sunn 32-åring brystkreft? Jeg sammenligner plutselig livet mitt med å legge kabal, der det er lettere å starte på nytt om kortene blir for dårlige. Men det kan jeg jo ikke. Sånn sett hjelper det litt å tro på skjebnen. Det kan hende det er noe som venter på den andre siden, bare jeg kommer meg greit gjennom. Jeg vil helt sikkert vokse som menneske.

På kvelden hører jeg mamma prate med kjæresten sin i telefonen.

"Det er jo så mye som skal skje i den alderen hun er i nå" overhører jeg. mamma forstår meg.

Livet mitt hadde handlet om å bygge opp identitet, skape en trygg ramme, spare til leilighet, skaffe en god jobb med gode arbeidsvilkår. Jeg fylte dagene mine til randen med aktiviteter og gledet meg alltid til neste dag. Drømte stort om alt som var spennende og alt som kunne ventet rundt neste hjørne.

Plutselig handler livet mitt om å overleve.

Det er lillejulaften og lillesøster har bursdag. Lillebroren min, kona hans og svigerfamilien fra Kina er også hjemme. Etter å ha bodd flere år i Kina er det koselig at han er hjemme. Det er første gang familien hennes er i Europa. Nå skal alle feire jul sammen i Norge. Jeg smiler for meg selv når jeg hører han snakke kinesisk med den "nye" familien sin. Mamma har plutselig hendene fulle med å passe på at alle har det bra. Det er fint at det er jul og at det skjer litt av hvert, da tar kreften litt mindre plass.

Fightmodus

Jeg tar meg en liten "time-out», legger meg på sengen og leser meg opp på Kreftlex - en troverdig kilde med fakta om kreft på nett. Cellegift kan medføre sterilitet, leser jeg plutselig. Ingen leger har nevnt noe om dette for meg. Jeg trodde jeg hadde lest meg opp på det meste og stilt alle mulige spørsmål. Legen jeg møtte første gang, etter telefonen jeg fikk om at jeg hadde kreft, hadde riktignok veldig dårlig tid. Jeg kjenner på håpløshet. Tenk om forskjellen på om jeg kan få barn eller ikke kommer til å handle om at jeg ikke hadde informasjon om at jeg kan bli steril. Jeg hadde gjort alt for å fryse ned egg først.

I løpet av kvelden får jeg kontakt med en hyggelig lege på sykehuset, han forteller at han skal gjøre alt han kan for å hjelpe meg, men at jeg må vente meg gjennom "helligdagene". Det er jo fint at helsevesenet har fri, men for meg er disse dagene alt annet enn hellige. Jeg har dårlig tid og lurer veldig på om disse "hellige" dagene blir avgjørende for om jeg noen gang får feire julen med egne barn. Tiden går sakte og jeg går automatisk inn i "fight-modus". Jeg skjønner at her må jeg være årvåken, denne sjansen kan ikke gå til spille.

Før det nye året rekker å starte er jeg i full gang med hormon-sprøyter. Jeg stikker meg selv i magen flere ganger om dagen, selv om jeg hater sprøyter. Det føles nesten ut som om jeg er med i en slags film, men jeg mangler en som setter sprøytene for meg. Jeg kjenner plutselig morsinstinktet snike seg frem. For hver sprøyte jeg tar blir det mer tydelig at jeg ønsker meg barn, en dag. Riktignok sies det at jeg bør vente fem år etter behandling.

Kvelden før eggene skal hentes ut tar jeg en nesespray som skal gi eggløsning. De har glemt å skrive på dosering og tidspunkt. Når jeg ringer er det ingen på noen av avdelingene på de ulike sykehusene jeg settes over til som kan svare. Jeg håper inderlig at sjansene ikke er ødelagt, i tilfelle jeg tar feil dose. På sykehuset neste dag spør de meg hvor mannen min er, før jeg blir hentet inn. Jeg har ingen, svarer jeg. Men inne på det mørke rommet der eggene tas ut er det topp stemning. Der er vi tre damer og alle er like opptatt av best mulig resultat etter strevet.

Jeg får ut over 60 egg. Jeg tør ikke tenke på følelsen jeg hadde hatt nå om det tallet hadde vært veldig lavt eller om ingen av eggene kunne brukes. Det er ingen selvfølge at alle eggene kan brukes. Damen som ringer meg med resultatet sier hun tror det må være rekord. Hun lurer på hvordan jeg føler meg. "Jeg føler meg glad, samtidig som jeg begynner å føle meg litt rar" forteller jeg. Det er ikke rart sier hun.

Alene

Etter et par dager blir jeg så dårlig at jeg straks blir lagt inn på Ullevål sykehus. Jeg blir kjørt derfra og rett til Radiumhospitalet for min første dose med cellegift. Det blir en unødvendig hard start på et hardt år med kreftbehandling.

Det er mars og jeg har stått på cellegift i tre måneder.

Jeg har akkurat fått en ny runde med cellegift og ikke uvanlig våkner jeg av at klærne mine er gjennombløte på natten, selv om jeg er kald. Jeg har fått beskjed om å følge nøye med på temperaturen min. Går den over 38,3 eller er 38 i en time, skal jeg umiddelbart på sykehuset. Det kan være livstruende å ikke få akutt hjelp. Det er midt på natten. Jeg har feber og må på sykehuset. Ute snør det og når jeg ringer etter taxi så sier de at det er lang ventetid og at de ikke kan si helt når det er en ledig drosje. Jeg tar på meg den store, hvite vinterjakken min og går ut for å lete etter taxi med det skallede hodet mitt i håp om at en taxi-sjåfør stopper litt raskere i sympati. Etter hvert finner jeg en som kjører meg til sykehuset hvor jeg etter ca. to minutter har et helt team som passer på meg. Dagen etterpå kommer en lege inn til meg og sier at hun tror det er tryggere for meg å være hjemme enn på sykehuset siden jeg er stabil. Så kommer nyheten om at Corona har nådd Norge. Plutselig er det enda en ting som kan ta livet av meg.

Jeg isolerer meg totalt, tenker over alt jeg gjør. Er til og med redd for å gå ut døra i Oslo.

De eneste som rører meg de neste månedene er sykepleiere og leger. I hendene har de kalde nåler og skalpeller, men de har varme hjerter. De fleste av dem i alle fall. Etter hvert flytter jeg hjem til mamma. Vi isolerer oss sammen og ingen slipper inn døra. Hun kjører meg frem og tilbake til Radiumhospitalet, men må vente i bilen. Hun går ikke engang inn på en bensinstasjon for å gå på toalettet i tilfelle smitte, mens hun venter på meg.

Det er bare pasienter og ansatte som slipper inn døra på sykehuset. Det er ingen tvil om at jeg hører til på Radiumhospitalet. Hodet mitt er skalla, det går ikke lengre å dekke over de mørke ringene under øynene, øyelokkene er halvt igjen og huden er stål-farget. Jeg har vært forgifta i snart et halvt år og teller ned dagene til jeg får flagg på bordet og kroppen skal få lov til å bygge seg opp igjen. Selv om jeg vet det kommer til å ta lang tid.

Året går og det blir jul igjen.

En bestemor som tar push-ups

Jeg har gledet meg til å la meg distrahere med lett underholdende julefilmer. Gledet meg til kaffe og mørk sjokolade servert på sengen. Jeg er kreftfri, har fått beholde puppen min og burde være glad. Faktum er at jeg er så sliten at det meste kjennes depressivt og håpløst ut. Det er ikke lengre en selvfølge å kunne sette seg ned for å slappe av, noen dager hjelper det ikke engang å ligge flatt ned på et stille rom. Det er slitsomt bare å eksistere, men jeg prøver hardt å ikke dele realiteten med for mange rundt meg. Det blir en jul preget av Corona, med noen som tar hensyn og noen ikke. Med mye følelser og ulike behov. En prøvelse for mange, viser det seg etter oppdateringene fra venner å dømme.

Det blir julaften igjen og jeg ringer bestemor. Hun har blitt lagt inn på sykehus og har akkurat fått beskjed om at hun har kreft. Jeg er usikker på om jeg liker julen lengre. Hun er ikke redd for å dø, i motsetning til meg. Hun vil ikke ha noen forventninger om å bli så innmari gammel, hun er fornøyd. Jeg unner henne å slippe tøff behandling, men håper hun får den. Dama har jo tross alt tatt push-ups på tærne, situps og planken etter fylte 90. For meg er hun udødelig.

"Skal vi ringe pappa og spørre om han vil gå en tur", spør mamma. Han skulle egentlig feire med bestemor og kjæresten hans er hos datteren sin svigerfamilie.

Pappa liker ikke sykdom, ikke liker han sykehus og selv om mamma og pappa ikke har noe med hverandre å gjøre lengre så er moren hans syk. Kreft gjør noe med folk. Noen bryr seg mer, andre trekker seg unna. Vi går tur langs vannet, drikker kaffe og spiser kake. Så ringer vi broren min som sitter isolert med Corona i Barcelona, så til en god venn av meg som de begge kjenner. De snakker vi om gamle dager, forteller historier om da jeg var liten og jeg tenker at dette må være årets jule-mirakel. Det har gått 10 år siden de satt sammen rundt et bord og pratet.

En juledrøm

Jeg vet ikke om det er situasjonen eller jule-ånden, men plutselig begynner jeg å drømme om fremtiden igjen. Jeg drømmer om å ha mitt eget sted, med stort spisebord der det er plass til å kunne invitere alle som vil feire jul sammen. Jeg drømmer om å fylle det med både gamle og nye juletradisjoner. Familie og venner. Om det blir noen barn etter hvert, med eller uten hjelp av eggene som nå ligger på frys, vet jeg nå at det er mulig at de kan få ha det hyggelig med både en bestefar og en bestemor rundt seg samtidig. Med god behandling og litt flaks, kanskje en oldemor også.

Det er jul og nok en gang skal fortid og fremtid møtes.

Tekst: Urd Åsa V. Eidsten